Om Dvergpinscheren

Dvergpinscheren er en gammel tysk rase avlet ned i størrelse fra den opprinnelige tyske Pinscheren. I gamle arkiver finner vi rasen omtalt for første gang her i landet da Dronning Maud kom til Norge i 1905 med en dvergpinscher fra England. Rasen var da blitt meget populær på Kontinentet, særlig etter at den Tyske Pinscherklubben ble stiftet i 1895, og et organisert arbeid for utvikling av rasen var kommet i gang.

De to første utstilte eksemplarer av rasen i Norge finner vi i 1911, med senere stigende popularitet og antall frem til 1970-80.

Norsk Dvergpinscherklubb ble stiftet i 1946 og eksisterte som egen raseklubb frem til 1978, da både Dvergpinscherklubben og Norsk Mellompinscher Klubb gikk inn i Norsk Schnauzerklubb.

Nå har vi stiftet egen raseklubb igjen, denne gang sammen med Pinscheren (tidligere Mellompinscher) og Affenpinscher. 15. august 2001 ble vi godkjent som samarbeidende klubb med Norsk Kennelklubb, med virkning fra 01.01.2002.

Denne teksten ble hentet fra Norsk Pinscherkubb sin hjemmeside: www.norskpinscherklubb.no

Dvergpinscheren er en liten stram kvadratisk hund uten dvergpreg.

Høyde/Vekt:
Høyde: 25-30 cm
Vekt: 4-6 kg

Viktige proporsjoner:
Kroppslengden (fra manken til haleansatsen) svarer omtrent til mankehøyden. Det kileformede hodets totale lengde (fra snutespissen til nakkeknølen) tilsvarer halve kroppslengden.

Ørene bæres høyt ansatt, stående eller hengende forover. Det er vanligst med stående ører.

Dvergpinscher finnes i to godkjente farger:
Rød: hjorterød, rødbrun til mørkerødbrun.
Black and Tan: lakksort med røde eller brune tan tegninger.

For å lese FCI-standarden på Dvergpinscher, trykk her.

Dvergpinscheren er en stor hund i en liten kropp. Den er intelligent, livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk. Den er aktiv, våken og uredd, men kan også være noe skarp. Det er en hund som setter flokken sin foran alt annet, og vil beskytte den til det siste.

Når det gjelder oppdragelse må man sette klare grenser helt fra man får valpen i huset, hva den skal få lov/ikke lov til, være konsekvent og bestemt. Den kan være temmelig sta, og krever derfor en fast hånd fra eierens side. Blir den skjemt for mye bort kan den bli en liten tyrann, men den blir også nervøs ved for streng behandling. Rasen trenger en fast og stødig eier, men bør behandles mykt på alle måter. Ofte er et lite kremt nok til at hunden forstår at den har gjort noe galt.

Det som ofte kan bli et problem, fordi folk ikke er obs på det, er vokting. Det er opprinnelig en vakthund, og den har lett for å varsle på saker den syns det er viktig å varsle på. Om man ikke er konsekvent fra starten av, kan man få en hund som bjeffer på alt fordi den skal si i fra. Dette er ikke noe problem om man setter klare grenser fra begynnelsen av, da lærer hunden at det slett ikke er nødvendig å gi beskjed om alt som skjer utenfor. Rasen kan altså komme til å utvikle noen mindre attraktive egenskaper, men disse egenskapene kan unngås ved riktig sosialisering og oppdragelse av hunden.

I forhold til fremmede så er mange dvergpinschere reserverte. Å være reservert er ikke det samme som å være nervøs, nervøs skal en dvergpinscher aldri være! Veldig mange dvergpinschere overser fremmede totalt, noe som kan være veldig positivt på tur og i treningssammenheng, da man slipper en hund som løper bort til alle mennesker den ser. Får man besøk av fremmede hjemme tar det dog ikke lang tid før dvergpinscheren godtar de besøkende, og ser på dem som en del av flokken.

Dvergpinscheren er en hund som trives veldig godt sammen med andre hunder. Selv om den er liten er den veldig robust, og tåler helt fint lek med store hunder. Det er en hund med et svært godt utviklet språk, så den har ingen problemer med å si i fra på en rolig måte til andre hunder hvis det blir for voldsomt.

Dvergpinscheren er intelligent, oppfinnsom og lekelysten, den har et utrolig tempo, og en stor arbeidslyst. De fleste dvergpinschere er også svært førerorienterte, og de liker å bruke kroppen og hodet sitt. Dette gjør at rasen egner seg godt til forskjellige hundesporter. Dvergpinscheren blir av mange omtalt som "en brukshund i lite format".

Dette er en meget sunn og frisk rase som ofte blir 15 år uten noe særlig problemer av noe slag. Det er ingen spesielle sykdommer eller andre skavanker på rasen.

For å få et kull godkjent av NPK's avlsråd må hunder som brukes i avl være fri for patellaluksasjon og øyelyst fri.

For å lese mer om blandt annet patellaluksasjon og øyensykdommer, trykk her.

Dvergpinscheren krever så å si ingen pelsstell, og pelsen er selvrensende. Noen gnir over pelsen med en fuktig klut før utstilling, for å få glansfull pels, og for å få vekk løse hår.

En annen ting som bør nevnes om dvergpinscher er at den så å si er luktfri.

Dvergpinscheren har et middels,- til stort aktivitetsbehov. Den kan virke som en Duracell-kanin der den spinner omkring uten å miste energi. Mange dvergpinschere kjenner heller ikke sin egen begrensning, og det er viktig, spesielt om man har valp eller unghund, at man begrenser hunden på tur, slik at den ikke sliter seg fullstendig ut.

Dvergpinscheren er også en lettstresset hund, så ro-trening er et must! Selv om den blir lett stresset av ting, er det også en rase som tåler stress veldig bra. Rasen er veldig flink til å avreagere når den har reagert. Det er en rase som vil få med seg alt, være med på alt, og som reagerer på alt. Det er en vilter rase som elsker å løpe og sprette rundt om kring. Lærer man valpen god ro-trening fra den er valp, blir den mye flinkere til å slappe av, i situasjonen den må slappe av, når den blir større.

Dvergpinscheren er en rase som elsker å være ute på tur. Den blir gjerne med på lange fjellturer, men krever ikke flere timer lange turer om dagen. Det som er viktig å gi den er mental stimuli. Den liker å bruke hodet sitt, og må bruke hodet sitt for å trives optimalt. En understimulert dvergpinscher blir fort til en hyperaktiv liten pøbel som finner på alt mulig for å underholde seg selv, og tar på seg oppgaver man helst ikke vil at de skal ha, og kan da fort bli en liten problemhund. Gir man derimot hunden nok hodebry hver dag, samt gir hunden mulighet til å få løpt løs og virkelig få brukt kroppen sin, så får man en super familiehund.

Dette er også en rase som ofte ikke er spesielt glad i dårlig vær, og på slike dager kan mange foretrekke korte turer, og heller litt ekstra aktivisering inne. Dette gjelder dog ikke alle dvergpinscherne, noen trives på tur uavhengig av vær og vind. Man skaper ofte selv den hunden man har, vil man ha en værbestandig hund, så får man det ved å herde den i vær og vind. For de hundene som fremdeles ikke syns vind og regn er noe særlig, så hjelper det mye med et vann,- og vindtett dekken.

Dvergpinscheren er også ekstremt varmesøkende, og befinner seg ofte foran peisen, ovnen, eller under husets varmeste dyne.